Bærekraftig bygging – de gamle er eldst

06. nov 2018 skrev Gjesteblogger: Max Ingar Mørk dette innlegget i Gjestebloggeren, Eiendomsforvaltning, Eiendomsdrift, Alle blogginnlegg

4 minutter lesetid

Bærekraftig bygging – de gamle er eldst

Bærekraftig bygging har ingen presis definisjon på norsk, men forklares gjerne med at byggverket har evne til å tilpasse seg stadig nye bruker- og samfunnskrav slik at den totale levetiden forlenges.

Levetiden er igjen et resultat av en rekke tekniske, funksjonelle og samfunnsmessige forhold.

Standardene for levetidsplanlegging (ISO 15686) opererer med følgende sju faktorer som påvirker levetiden til komponenter og bygningsdeler: Materialkvalitet, designnivå, arbeidsutførelse, inneklima, ytre miljø, bruksforhold og vedlikeholdsinnsats.

 

Når vi studerer eldre byggverk, ser vi at fortidens byggmestere og håndverkere nærmest hadde denne kunnskapen i blodet, overlevert fra generasjon til generasjon. Et av de mest briljante eksemplene er stavkirkene – det mest særnorske bidraget til europeisk arkitektur og bygningskunst. Vi kan med god grunn si at stavkirkene er middelalderens svar på bærekraftig bygging. Her er det kvalitet i alle ledd og kanskje noen nyttige lærdommer å ta med seg for oss i dag. Hør bare:

Materialkvalitet

Materialene var utsøkte. Flere år før byggingen startet ble trærne som skulle brukes til forskjellige bygningsdeler blinket ut. Som regel var byggematerialet vanlig norsk furu, som fantes over store deler av landet. For å gjøre trevirket mer motstandsdyktig ble ofte toppen kuttet eller barken fjernet 4-6 år før felling, slik at den harpiksrike kvaen i kjerneveden (malmen) kunne trekke ut i overflaten.

Design

Den store utfordringen – da som nå – var å unngå fuktighet og råte i konstruksjonene. Kirkene ble utformet gjennom en lang utviklingsfase der dårlige løsninger gradvis ble byttet ut med mer bærekraftige teknikker. Bunnstokkene ble lagt på et tørt steinfundament, bratte tak ga rask avrenning av regn og snø, og takutstikk og svalganger beskyttet veggene. Eksponerte tak- og veggflater ble tekket med trespon som var enkel å skifte ut, og som regelmessig ble smurt med tjære.

Arbeidsutførelse

Noen av de enklere stavkirkene kan være reist av bygdehåndverkere, men de mer avanserte ble bygd av spesialiserte håndverkere, kanskje hele byggelag, som reiste rundt under en byggmesters ledelse. Lokale bønder og bygningsmenn kan ha deltatt og slik fått nyttig kunnskap og ferdighet med tanke på vedlikeholdet.

Inneklima

Kirkene hadde ingen oppvarming. Det kunne nok være en utfordring for brukerne, men en betydelig fordel for bygningen med sitt interiør, inventar og eventuelle kunstverk, som dermed unngikk uttørking og oppsprekking. Lite tilgang på dagslys virket også konserverende på malerier og dekorasjoner.

Ytre miljø

Man hadde ikke problemer med luftforurensning den gangen, men kirkene lå ofte eksponert i landskapet, utsatt for snø, regn og vind som kunne forsterke nedbrytningsprosessen. Selv om god design bidro til å forsinke prosessen, var fuktighet og råte et grunnleggende problem. Dette ble den avgjørende levetidsfaktoren for mange kirker.

Bruksforhold

Bruken var relativt stabil, men over tid kunne det likevel oppstå endrede behov. Konstruksjonen viste seg å være fleksibel, blant annet fordi ytterveggene ikke var bærende. Gjennom tidene har stavkirkene derfor vært flittig ombygd og tilbygd, med nye korsarmer, kor, våpenhus og sakristier, da gjerne i lafteverk. Dette bidro sterkt til å forlenge levetiden.

Vedlikeholdsinnsats

Den kjente regelen i Gulatingsloven om at «de bønder som sokner til kirken er pliktige å tjærebre kirken hvert tredje år om vinteren» angir både vedlikeholdets hvem, hva og når. At vi har klart å bevare 28 av disse kirkene gjennom 7-800 år forteller om et system som fungerte, og noen mener at de med riktig behandling kan stå i 700 år til. Så får vi heller ha forståelse for at de aller fleste stavkirkene i dag er borte, enten på grunn av dårlig vedlikehold, folketallsvekst, nye idealer og myndighetskrav eller rett og slett utdatering.

 

Alle bilder: Unsplash


Gjesteblogger: Max Ingar Mørk

Gjesteblogger: Max Ingar Mørk

Max Ingar Mørk (1954) er førsteamanuensis i byggfag ved NTNU i Ålesund. Han er utdannet siv.ing. i husbyggingsteknikk frå NTH i 1976 og dr.ing. i bygningsforvaltning fra NTNU i 2003. Han underviser i bygningsforvaltning, byggeteknikk, byggeprosesser og prosjektstyring, og har spesielt arbeidet med forvaltning av kirker og verneverdige bygg. Han deltar også i standardiseringsarbeidet innen fagfeltet og sitter i redaksjonsgruppa for byggordboka.no.

Følg bloggen vår


Våre dedikerte ansatte skriver fagblogger verdt en gjennomlesning. Følg bloggen for en sniktitt på framtiden!



Andre ville også lese om


Fjellvettreglene for planlegging av bygg- og eiendomsforvaltning

16. apr 2019 - Gjesteblogger: Kristin Haaland

Fjellvettreglene for planlegging av bygg- og eiendomsforvaltning

Det nærmer seg påske og med den børster vi som regel støv av fjellvettreglene. Det å tørke støv er noe som vi..

Hva er det med tiden?

19. mar 2019 - Gjesteblogger: Odd Kristian Pedersen

Hva er det med tiden?

Har du tenkt på hvordan du som bruker og bestiller kan bidra til bedre leveranse av renhold og..

Vedlikeholdsledere! Dette er inspirasjon!

14. mar 2019 - Ole Jørgen Aarvik

Vedlikeholdsledere! Dette er inspirasjon!

Et av mine råd, når jeg diskuterer vedlikeholdsledelse, er å lytte til hva andre gjør! I den sammenheng skal..